lördag 22 september 2007

Diagnoser utan orsak...

Här en artikel som spinner vidare på en av de föregående blogginläggen här och på tidigare länkad artikel på Millers webb. Man uppmuntras att förbli i förnekande, kan man gott säga det!?? I denna artikel står det bland annat:

”Jeg er en kvinne i begynnelsen av 30-årene. Trygdet for tiden og usikker på min egen fremtid. Ti år av mitt liv har jeg brukt på å medisinere bort følelsene mine med antidepressiva. Jeg sluttet for noen år siden, og det er først nå jeg begynner å helbredes og finne tilbake til livet mitt. Det er tøft, men samtidig den eneste måten for meg å forstå hvorfor jeg er blitt deprimert og fått angst./…/

Selvinnsikt for å bli frisk.

Pillene la et lokk på alle mine følelser. Jeg kjente ikke på sinne eller gråt. Jeg levde ikke. Jeg eksisterte. Det siste året får jeg så mye følelser opp som jeg ikke har kjent på hele livet. Det er smertefullt, men verdt det, velger jeg å tro. Jeg er allerede blitt ganske mye bedre og har fått styrket selvfølelsen en god del hakk. Selvinnsikten min er min veileder for å bli frisk - ikke pillene. I tillegg går jeg både til psykomotorisk behandling og psykolog. Psykologen min fikk meg til å få øynene opp og tenke at det var naturlig at jeg var trist ut fra forutsetningen.

I begynnelsen av 20-årene begynte jeg å få panikkanfall. Følelsen av å miste kontroll over min egen kropp var forferdelig. Jeg gikk til lege og fikk antidepressiva. Det hjalp. Derfor tenkte jeg ikke noe mer over det. Det jeg i dag vet, er at panikkanfall er en måte for kroppen å si fra på til deg om at det finnes mange undertrykte og ubearbeidede følelser som må opp og frem. Jeg fortsatte mitt aktive liv med jobb, trening og studier. Til jeg ble rammet av en kraftig depresjon i midten av 20-årene som endte med selvmordsforsøk /…/

Jeg er ikke en bipolar person som trenger å medisineres. Jeg er en følelsesmessig skadet person som vil komme videre. Der ligger løsningen. Den er smertefull og tøff, men den eneste som virker. Jeg ønsker ikke å bli et følelsesmessig avstumpet offer som ukritisk tar til takke med en diagnose og så medisinerer bort enhver upassende følelse /…/

Det er noe riv ruskende galt i samfunnet når bruken av antidepressiva bare øker og øker.

Er det meningen at vi skal medisinere bort alle følelser og godta enhver diagnose ukritisk?

Jeg er ennå ikke helt frisk og har mange sår å lege, men jeg er denne gangen i hvert fall på rett vei.”

Denna kvinna blev sjukgjord!?? Ja, det är enklare för doktorer, också, att skriva ut ett piller än att göra något annat? Hela samhället är också tacksamma för detta, men av anledningar som vi kanske inte är riktigt medvetna om, som berör kanske de flesta av oss mer eller mindre?

Slår mig igen om det Jenson och Bosch - och också Miller (och kanske fler), ser som samhälleligt förnekande... Vi vill inte veta orsakerna till en massa fenomen!? Varför inte? Varför vill vi inte veta av dessa saker?

För att fortsätta om chefer... På arbetsplatsträff när nuvarande kvinnliga chef fortfarande var relativt ny, i efterdyningarna av stålbad osv. säger vår chef att vi inte ska stoppa huvudet i sanden... Hon förklarar inte vad hon syftar på med detta... Så vi kanske tolkar detta olika?

Vid ett annat tllfälle har vi en psykolog hos oss vid ett tillfälle som föreläser för oss om hur i ska förhålla oss till förändring... Men vi får inte veta anledningen till denna föreläsning, kanske något i stilmed att vi nu står inför stora förändringar - hur hanterar vi detta? Kanske så vi överlever dem, utan att gå in i väggen...

Men chefen själv hur är det med utveckling och förändring där? Personligt och yrkesmässigt? Har hon fortbildat ellerförkovrat sig, varken i fack- eller ämneskunskaper eller som person, under 30 år i yrket och som varande förälder? Så det där med "förändring"... Vad är det förändring hon syftar på? Vad lägger hon för innebörd i det begreppet? (ärligt talat tror jag inte hon vet det själv, det låter bara fint!? Man bara svänger sig med ord och begrepp. "Det är bara en massa prat!" som en kollega sa när vi haft denna chef i ett år).

Är det bara en ytsak? Bara att rapa upp det som är opportunt och anamma allt rakt av, inte ifrågasätta eller diskutera det osv.? Som en robot och maskin? En leende mask av positivt tänkande (fast det handlar inte om snällhet här, för världens utbrott kan komma och elakheter så man undrar om man hörde rätt)? Att konstruktivt diskutera saker, det nya, så det inte bara blir en snabbt förbiilande modefluga, som ersätts av något annat, nästa trend bara?

Men det där att leva som man lär... Om man åtmistone inser att man kanske inte alltid gör det...

Kan det här positiva tänkandet innebära att man stoppar huvudet i sanden och sopar saker under mattan och lever i förnekande om fenomen? Jag funderar vidare...

Är det här litet "diktatur"?? Att diktera vad vi ska tänka - och känna?? En stilla undran (men ärligt talat ganska ironisk)...

2 kommentarer:

Anonym sa...

Denne kvinnelige pasienten sier at psykiatrien gjennom sin diagnosebruk ikke stiller krav til pasienten om å finne ut av årsaken til lidelsen. Det er vel mer riktig å si at diagnostikken fratar behandlerne ansvaret for å se på bakenforliggende forhold.

De aller fleste diagnoser tar ikke årsak i betraktning, men er rent deskriptive. Dermed forblir behandlingens fokus symptomdemping og adferdskorrigering. Det er ikke ukjent at problemet for pasienten, som ikke får riktig hjelp, over tid kan balle på seg slik at resultatet blir stadig flere diagnoser. For noen har særdeles krenkende diagnoser ført til at de har tatt sitt eget liv.

En av de diagnosene som nevnes i innlegget er den stigmatiserende emosjonelt ustabil eller borderline personlighetsforstyrrelse. En rekke studier har vist at det store flertall av disse pasientene har hatt en ekstremt belastende barndom. Traumeforskerne Judith Lewis Herman og Bessel A. van der Kolk gjorde en undersøkelse der halvparten av pasientene med denne diagnosen hadde opplevd alvorlig mishandling eller misbruk før seks års alder. 87 prosent av dem som oppfylte kriteriet for diagnosen fortalte om traumer. Av de 13 prosentene som ikke rapporterte barnsdomstraumer hadde halvparten amnesi for mesteparten av sin barndom.

Diagnostikkens - og derav også behandlingens - konsekvens for mange som har blitt gjort til ofre gjennom andres handlinger, er at de på ny blir ofre. Slik de i barndommen måtte underkaste seg overgriperens definisjonsmakt, må de det samme overfor det psykiske helsevernet. For eksempel kan en vaktsom holdning etter traumer bli tolket som paranoia når pasientens bakgrunn ikke blir forstått.

I siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening sier psykologspesialist Haldor Øvreeide at det er en tendens til å diagnostisere bort makt, og at fremtidens dom kan bli at den psykiatriske diagnostiseringspraksisen viser seg å være uetisk. Forhåpentligvis vil han få rett.

k sa...

Stort tack för kommentaren! Ja, förhoppningsvis blir det som du skriver!!