Miljö och kön/environmental pollution and gender...

Mer om det som Erik Berg beskrev som "goa gubbar"!??

Himla intressant blogginlägg om rapport om könsaspekter på miljöförstöringen och problemformuleringar runt detta. Kolla också denna video ”Money as debt”, ett tips från kommentator på Esbatis blogg.

Det där med ansvar - och makt...

Blev nyfiken på Gerd Johnsson-Latham och googlade på henne. Kolla vidare:

”Världsbanken! Hur kan ni missa oss?” Där det bland annat står:

”Världsbanken har kartlagt fattigdomen i världen. Men nu växer kritiken mot rapporten.

Författarna har helt missat kvinnornas underläge och använder ett språkbruk som påminner om Vatikanens.”

Och se också ”Lika villkor – Föreläsningar om de jämställdspolitiska målen”.

Kolla också Rebecka Bohlin om att

"Ja, pojkar är ju pojkar!"

om att det varit mycket slag mellan de små killarna i en dagisgrupp och hur vi fortfarande resonerar...

---

A report *) has shown that men in Western civilizations are the ones that contribute most to environmental pollution... They are richer than women and usually earn more money than women in all...

And in addition it has been shown the last years during the extremely warm summers in southern Europe that women are the ones that suffer most from the much warmer climate, so women seem to be the ones that are more affected... It has become even more obvious during this (temporary or?) climate-change.

How about incitements in changing the state of affairs? Came to think about responsibility and power again...

And I linked a posting about how we are still resonating that

"Anyway, boys are boys! (as we all know)"

when there had been more fights than usual in a "kindergarten" group here in Sweden.

Why had it been by the way? What were these small boys acting out? And the small girls then? Hadn't they been exposed or affected or aren't they exposed or affected? Or where did/do they turn their frustrations? Inwardly maybe? Already here boys and girls are learned different strategies, generally, when it comes to taking responsibility for oneself, ones mood, or for others and their moods!?? But, neither the small boys, nor any small girl shall take responsibility for what grown ups have done or are doing... Or for what another kid does! That's the grown ups responsibility.

And I am certain (!!??) that there are, and have always been, small boys that don't act things out, are quiet and even invisible, and as responsible-taking as any girl. But there are girls today adopting the acting-out-style too!!?? But is this a good sign or not? (came to think about one of the cases the American neurologist Jonathan Pincus writes about a young girl which stabbed a class-mate to death in a bus (one of his first cases, so it must e more than 15 years ago?)... He thought that she had been so damaged that she would probably never recover - horrible!)

Video-tip: "Money as debt".

*) ”En studie om jämställdhet som förutsättning för hållbar utveckling”, which would be translated to something in the style "A study about equality as a prerequisite for durable/lasting development".

---

Tillägg 14 oktober:

Artikeln ”Kvinnors osynliga arbete” där det bland annat står:

”Tendai er en ung pike i Zimbabwes sletteland. Hver morgen klokken fire tar hun vannkannen og går de elleve kilometerne til nærmeste brønn. Resten av dagen sanker Tendai ved, steller søsken, lager mat og leter efter ville grønnsaker.
Arbeider hun?
Mario lever sitt liv i Romas gater. Han er hallik og heroinmisbruker og betaler de bestikkelsene som må til for å overleve i underverdenen. Arbeider han?
I Norge bor Reidun - en ung mor som fyller dagen med huslige gjøremål. Hun lager mat, dekker bord, rydder, vasker, setter tørre bleier på små barnerumper, kjører i barnehaven, strikker og steller i haven. Arbeider hun?
Ben er en velutdannet ung amerikaner med militær rang. Han tilbringer dagen i en underjordisk installasjon der han venter på en eventuell ordre om å avfyre kjernefysiske våpen.
Arbeider han?
Hvem av disse fire verdensborgerne arbeider?
Tendai arbeider ikke, og ihvertfall ikke i økonomisk forstand slik FNs system for nasjonalregnskaper definerer det. Ben og Mario derimot er begge med på å øke sine lands brutto nasjonalprodukt(BNP) .
Her begynner Marilyn Warings bok "Hvis kvinner fikk telle" - en bok som ifølge forfatteren selv "handler om alt i hele verden" . Aller mest handler den om kvinners liv, om Moder Jord og om sosialøkonomi.
Verdiskaping Tendai går barbent gjennom livet, og uten å sette spor efter seg i de offisielle økonomiske statistikkene. Et raskt restaurantbesøk og en tur innom renseriet er økonomiske handlinger som landet regner inn i sitt brutto nasjonalprodukt. Når Tendai på slettelandet i Zimbabwe og Reidun et sted i Norge serverer familiene sine mat og vasker klærne deres, teller de imidlertid ikke med. De er ulønnede og hjemmearbeidende og "usynlige" for statistikerne.
Men Mario - hva gjør ham fortjent til en plass i den offisielle statistikken over Italias verdiskapning? Hverken hallikviksomhet eller heroinmisbruk registreres gjennom de legitime kanalene, men på sine nattlige vandringer gjennom Romas gater og bakgårder får Mario penger til å skifte eier.
Han påvirker pengestrømmen i landet, og dermed velger statistikerne å regne ham inn i BNP. På slump, riktignok. Men han teller med.
Ben mottar lønn, og regnes dermed automatisk med når nasjonens vekst, velstand og produktivitet måles. I helt overveiende grad, hevder Waring, er det slik at de menneskelige erfaringer som er økonomisk synlige, kan oppsummeres som det menn gjør. Kvinner verden over er "usynlige" når planleggerne planlegger og når politikerne vedtar. Samme skjebne mener forfatteren at Moder Jord lider.
Det rene vannet får først økonomisk verdi når det er lagt i rør. Opprydding efter en miljøødeleggelse bidrar til økonomisk vekst i landet, et rent miljø har i seg selv "ingen verdi" .
Da New Zealand reviderte sitt nasjonalregnskap i tråd med FNs anbefalinger, våknet Waring til den erkjennelsen hun nå øser av. Selv satt hun midt i prosessen, som leder av finanskomitéen i landets parlament. Idag smykker Waring seg med tittelen geitebonde, men hun underviser også innenfor det faget hun så rasende kritiserer. Waring har en doktorgrad i politisk økonomi. "Naivt mannlig" sier hun om den rådende undervisning i sosialøkonomifaget.
- Jeg ville vel sagt det annerledes, men jeg skjønner hva Waring mener, svarer Iulie Aslaksen, norsk sosialøkonom og forsker. For henne har møtet med Warings bok vært en sterk personlig opplevelse - et vannskille i hennes eget arbeide. Nå har hun et tre års stipendium for å lete videre efter svar på de spørsmål boken reiser.
Waring har skrevet en bok til kvinner. Menn diskuterer hun, som hun selv sier, ikke med. Heller ikke har hun vært ute efter å bygge opp en personlig troverdighet i mennenes verden. Da ville hun "ha fulgt spillereglene" . Men hva sitter vi så igjen med? Det er ikke første gang BNPs svakheter påvises. Er dette bare en porsjon feministisk oppkok?
- Nei, dette er ikke oppkok, for Waring har jobbet seg frem til å bli en ekspert på det feltet hun kritiserer. Hun setter det kjente sammen til et nytt helhetsbilde av økonomien med plass til såvel feminisme som økologi og globale fattigdomsproblemer. Waring er kompromissløs i sin kritikk, og vi trenger noen som på den måten kan ruske opp i de vante forestillingene. Så får det være opp til oss andre å finne kompromisser.
Ubetalt innsats Visste vi at Norge faktisk har vært et foregangsland, spør Aslaksen. Hun blar i et gulnet dokument fra den gang landet nylig var frigjort, og oppbyggingen efter den annen verdenskrig tok til. I den dypeste hemmelighet hadde gode nordmenn samlet statistikk, og i 1946 ble dokumentasjonen lagt frem: "Nasjonalinntekten i Norge 1935-1943" . Der er norske husmødre og hjemmeværende døtres ubetalte arbeide regnet inn.
Det holdt noen få år, så valgte Norge å følge samme praksis som andre land.
- Nå er FN i ferd med å vedta et "satellittregnskap" som hvert tiende år skal kartlegge den ubetalte arbeidsinnsatsen verden over. Her har Norge vært en pådriver, sier Aslaksen.
Geitebonden på New Zealand lar seg ikke mildne av det.
Gjennom sin nitide graving i FNs system for nasjonalregnskap, har hun kommet til den konklusjon at det er selve tankegangen som må endres. Selv om en synliggjøring av kvinners ubetalte arbeide innenfor dagens system i seg selv er en reform som "ville skremme vannet av maktens menn" , hevder Waring at det ikke er nok. Hun vil videre, i retning av et internasjonalt system som legger tidsbruk, ikke bare markedsverdi, til grunn når velstand og vekst skal måles. Og hun vil at markedsverdien skal korrigeres for ødeleggelser på Moder Jord.
"Vi kvinner er synlige og verdifulle, og nå da det er milliarder av oss, må vi kunngjøre vår synlighet og verdi. Og vårt sinne må brukes kreativt og rettes mot forandring. Vi må huske at ekte frihet er en verden uten frykt. Og skulle det fremdeles herske tvil om hvem det er som må stå for dette, må hver og en av oss ta turen til et stille vann. Se på vannet.
Det har verdi. Se ned i vannet. Kvinnen vi ser der, teller med. Hun kan være med på å endre verden. " Skriver Waring.
Så gjenstår det å se om ramsalt feminisme fortsatt kan provosere til debatt.”

Om Marilyn Waring.
Se också ”När kvinnor berättar”.
---
Tilläg 16 oktober: se Erik Svensson om ekonomipriset till Alfred Nobels minne och hans analys av ekonomer. Han länkar till detta om Milton Friedman och massmördaren Pinochet (ur en artikel av en Greg Grandin *) med fler intressanta länkar på denna sida.

*) "Greg Grandin är universitetslektor i latinamerikansk historia vid New York University och är författare till boken ”Empire's Workshop: Latin America, The United States, and The Rise of the New Imperialism”. Denna text är ett utdrag från boken och ett något längre utdrag av den kan läsas på portalen Counterpunch"