Övergrepp i terapi/abuse in therapy...

Overgrep fra behandlere - Dagbladet 10. januar 2004

TEKST: SUSANNE LOUISE KALUZA OG PER ARNE SOLEND FOTO: AGNETE BRUN OG JØRN H. MOEN

Hvert år mister helsepersonell lisensen fordi de forgriper seg på dem de skulle hjelpe.

Rom for overgrep.

FØRSTKOMMENDE TORSDAG MÅ EN

professor i psykiatri møte i retten og svare på anklager om sex med en pasient. Den høyt respekterte legen er tiltalt for å ha misbrukt sin stilling til å ha sex med en pasient. Han nekter straffskyld og hevder han utviklet et kjærlighetsforhold til kvinnen. Saken har sendt sjokkbølger langt inn i psykiatrimiljøet. Denne gangen dreier deg seg ikke om en tilfeldig kommunelege. Mannen som står under tiltale, var en anerkjent professor i psykiatri. Han har hatt verv i Norsk psykiatrisk forening og har skrevet lærebøker i faget. Nå har han mistet lisensen. Men saken er utypisk på enda en måte. Den endte i retten.

I 2002 MISTET sju helsearbeidere autorisasjonen på grunn av seksuell utnyttelse av pasienter. Mette Sundt Gundersen er selv psykolog. I tillegg skriver hun på ei fagbok om grenseoverskridelser i terapi. Hennes 15 år lange mareritt begynte i 1984. Da var hun halvveis gjennom embetsstudiet i psykologi. Hun ville rydde opp i egne tanker, før hun begynte å arbeide med andres.
«Jeg valgte meg ut ett bestemt frø som jeg la i munnen min og lot komme ned i magen. Og det lille frøet det var spiren til deg. Det begynte å vokse og vokse slik at en dag så måtte jeg på sykehuset. Der kom du ut av magen min, på en forunderlig måte uten noe som helst blod eller arr.»
Dette er et utdrag fra en kassett psykologen til Mette fikk laget til henne. Hun fikk beskjed om å høre på den mellom terapitimene.
- De første to åra var terapien normal. Jeg snakket, og han lyttet. Slik vant han gradvis tillit, forteller Mette Sundt Gundersen. Hun sitter i en stor ørelappstol i stua si. Ved siden av henne troner ei hylle med skinninnbundne bøker, under stuebordet står to pappesker med papirer. De er fylt med papirer fra behandlingen, gamle brev, notater og saksdokumenter. Mette har tatt vare på alt.

MØTET MELLOM en behandler og en pasient er privat, det skal være personlig. På ditt mest sårbare møter du som pasient noen du kan stole på, noen som lytter og er oppriktig interessert i det du har å si. En som er der for å hjelpe. Men det er ikke alltid ei utstrakt hånd er ment for å hjelpe, og hvert år rammes noen av overgrep fra sine «redningsmenn».
- Vi betror mer til terapeuten enn til våre aller nærmeste, nettopp fordi dette er en person som skal hjelpe, sier Kjersti Arefjord, leder av Norsk Psykologforenings fagetiske råd.
- Slik skapes en veldig sterk relasjon. Det er naturlig at pasienten får positive følelser for terapauten, sier Arefjord. Tillit, og følelser, som lett kan misbrukes. Arefjord sier det slik:
- Som behandler må du være profesjonell og ikke misbruke makt gjennom å utnytte klientens avhengighet og tillit.
Det er ikke uvanlig at behandlere som begår overgrep forklarer det med forelskelse, at det oppstod et kjærlighetsforhold mellom psykolog og pasient, med gjengjeldte følelser. Her er Arefjord krystallklar.
- Et hjelper-pasient forhold er ikke gjensidig på samme måte som andre typer relasjoner og som hjelpsøkende må pasienten kunne stole på at terapeuten ikke utnytter tillit til tilferdstillese av egne behov.
Lars Weisæth er professor i katastrofepsykiatri ved Gaustad sykehus. Han var nylig sakkyndig i en rettssak der Høyesterett dømte en psykolog til å betale sju og en halv millioner kroner i erstatning til tre pasienter som ble sexmisbrukt under terapi.
- Overgrepssaker har fellestrekk med både religiøse sekter og gisseldramaer, sier Weisæth. I den nylig pådømte saken plantet psykologen falske minner om at mennene var utsatt for seksuelle overgrep som barn. Sex med terapeuten var en del av behandlingen.
- Det eneste alternativet som ble framstilt, var at de ville bli kronisk syke og måtte gå på piller resten av livet, sier Weisæth. Han sammenlikner opplevelsene til de tre med torturofres. Psykologen rettferdiggjorde handlingene overfor pasientene sine: «Jeg vet dette gjør vondt, jeg vet det går over grensen, jeg vet jeg bryter loven. Men der andre ikke orker å ta tak i slike problemer, er jeg villig til å stille opp for deg.»
- Vi ser altså at det brukes både pisk og gulrot, sier Weisæth og snakker om det som på fagspråket kalles for «overføring».
- Overføring betyr at holdninger du har hatt tidligere i livet, gjenskapes i terapien. Dette gjelder all behandling. Vi ser ofte positiv overføring i form av tillit, pasienten får varme følelser, og den berømte forelskelsen oppstår. Lar terapeuten seg smigre av dette, kan det gå galt. Behandleren må skjønne at det ikke har noe med ham å gjøre, sier Weisæth.
- Det viktigste for en hjelper er å skille mellom pasientens og egne behov. Flyttes egne behov inn i yrket, står du i fare for å skade andre.

METTES TIMER HOS psykologen begynte å forandre seg etter to år.
- Han tok mer på meg og begynte å fortelle personlige ting om seg selv. Endringene skjedde så sakte at jeg ikke så noe galt i dem. Jeg ble sugd inn i en tro på at dette var helt naturlig. På dette tidspunktet gikk Mette til terapi to ganger i uka. Etter hvert dreide livet hennes seg utelukkende om disse timene.
- Terapitimene overtok på mange måter livet mitt. De var alt jeg tenkte på. Han ga meg en kassett han hadde lest inn, som jeg hørte på mellom timene. Her fortalte han meg at jeg var hans barn, og at jeg skulle ha ham i tankene mine hver dag, hele tida. Psykologen min spiste meg nærmest opp, forteller Mette.
Mettes mann merket at noe var galt, men skjønte ikke hva. Han kunne ikke forstå hvorfor kona tilsynelatende ble dårligere av å gå i terapi. Mette selv fortalte ingenting.

PSYKIATERE SOM TILHØRER et fagmiljø, jobber ifølge Lars Weisæth mye med seg selv, med egenanalyse og egenbehandling, for å fange opp eventuelle problemer.
- Det er verre med dem som driver en solopraksis og kanskje sliter med tunge personlige problemer. I tillegg vet vi at den første generasjonen psykologer som fikk lisens, ofte fikk den på et svært tynt grunnlag fra for eksempel USA, sier Weisæth.
Men at psykologen tilhører et fagmiljø, er ingen garanti mot overgrep, mener Randi Rosenqvist. Hun leder den rettsmedisinske kommisjonens psykiatriske gruppe og er tidligere overlege på Gaustad sykehus. Hun mener den medisinske laugskulturen må ta sin del av ansvaret for at overgrep skjer.
- Mange medisinere er ambisiøse mennesker som har surfet gjennom livet på en bølge av vellykkethet. Leger blir flasket opp til å tro at de vet hva som er best for folk, sier Rosenqvist.
- Vi vet at mye psykiatrisk behandling ikke har god nok kvalitet. Men vi er ikke flinkenok til å gi beskjed når vi ser at kollegaer ikke egner seg til det de holder på med, sier Rosenqvist.
Dette fraværet av kritikk åpner for at overgrep kan finne sted, mener hun.
- Da tar de seg til rette på en annen måte enn dersom de var vant til at oppførselen deres ble korrigert, sier Rosenqvist.
Bare en sjelden gang havner slike saker i retten, men hvert år mister noen helsearbeidere autorisasjonen på grunn av overgrep. Trolig er mørketallene store. I så godt som alle sakene Rosenqvist kjenner til, mener legen selv at han har vært på trygg grunn.
- Ingen tenker «nå skal jeg foreta et overgrep». Alle er nok enige i at overgrep er galt. Årsaken er at hver overgriper ser på sin egen situasjon som spesiell. Alle har en «god» forklaring på hvorfor de brøt reglene. Alt fra kjæresteforhold til pseudopsykiatriske ideer som at pasienten trengte en seksuell bekreftelse.
Professor Hanne Haavind ved Universitetet i Oslo er den eneste i Norge som har forsket på erotisk berøring i det terapeutiske rom. Ifølge henne er ingen av disse forklaringene holdbare.
- En terapeut skal være opptatt av klientens behov og følelser, ikke sine egne. At terapeuten selv tenker at det vedkommende gjør med klienten er positivt, legitimerer ikke erotisk handling. Erotisk handling er ubehagelig, forvirrende og skremmende for en pasient, sier Haavind.
Det hjelper heller ikke at psykologen utvikler følelser for vedkommende som går i terapi.
- Egen forelskelse er ingen garanti for at dette er bra for pasienten, understreker Haavind.

«JA, NÅ ER VI sammen her, Mette. Her på rommet mitt er vi sammen nå. Her er det bare oss to, det er vi to som skal være sammen på rommet mitt. Du er så liten, og kjenner hvor godt det er å være liten, og kjenne at jeg er her.»
- I 1990 arrangerte psykologen og kollegaen hans en adopsjonsseremoni på kontoret hans. De tok av meg klærne og smurte meg inn med salve over hele kroppen. Deretter dusjet de meg, og så undertegnet vi alle en erklæring om at han var pappaen min «fra i dag og for all framtid». Mette bøyer seg ned og roter i en av de to store pappeskene. Hun fisker opp et gulnet, maskinskrevet ark. Adopsjonserklæringen. Den er datert 25. juni 1990 og er tilegnet «kjære Mette» fra «pappa». Mette hadde da vært pasient hos den samme terapeuten i over seks år. Hun forteller at makten han hadde over henne, var blitt nærmest altomfattende, og at terapien ble stadig mer intens.
- Høsten 1992 bodde jeg på kontoret hans i to uker, også dette som et ledd i «terapien». Jeg tror ikke jeg hadde klær på meg i det hele tatt i løpet av de fjorten dagene.
Ifølge Mette innebar terapien på dette tidspunktet at psykologen kledde av henne og la seg oppå henne. Han skal også ha bedt henne ligge naken på kontoret hans og sutte på tommelen.

- DET KAN GÅ

Misbrukt: Mette Sundt Gundersen ble i femten år psykisk og fysisk misbrukt av sin psykolog. Hun har spart på alle saksdokumenter, notater og gamle brev. I dag skriver Mette på ei fagbok om grenseoverskridelser i terapi.

flere år før pasienter som har vært utsatt for overgrep fra behandlere, klager, sier Arefjord.
- De føler seg gjerne som medskyldige fordi de har vært med på de seksuelle handlingene. Mange vet ikke hva de kan forvente når de går i terapi, og i ettertid er det lett å tenke at «jeg var en del av det». Men det finnes ikke likeverdighet i terapirelasjonen, bare utnyttelse, sier
Arefjord. Reaksjonene fra de som opplever pasientovergrep kan i noen tilfeller
sammenlignes med incestofre, sier hun.
- De bebreider seg selv, er plaget av skam og skyldfølelse.
- Noen ganger er legen sykdommen, og ikke kuren, sier Lars Weisæth. Han beskriver to timer i uka som intensiv psykoterapi. I saken som var oppe i Høyesterett, foregikk behandlingen to timer daglig.
- En slik mengdeterapi, å ha en terapeut du kan ringe til hele døgnet, skaper et intenst avhengighetsforhold.
- Reglene er klare nok, sier Weisæth.
- I psykoanalyse håndhilser du ikke engang på pasienten, for å begrense faren for overføring.
Ifølge katastrofepsykiateren er det typisk at overgriperen begrenser pasientens kontakt med omverdenen for å skape en sterkere avhengighet.
- De innsnevrer livsutfoldelsen til ofrene sine. Maktovergrepet er helt sentralt, sier Weisæth.
- Der mennesker møtes, kan søt musikk oppstå. En annen følelse som virker på overgriperen, er behovet for å føle seg stor. Ofte gir vi ut fra egne behov, sier Weisæth.

«KJENN PÅ KROPPEN min og din, kjenn på varmen min og kjenn på lukten av meg. Kjenn på stemmen min, du hører den. Jeg er her.»

En god venn av Mette fattet etter hvert uråd. Han spurte Mette rett ut om det skjedde rare ting i terapitimene, og ba henne oppsøke en annen, kvinnelig psykolog.
- Gradvis fortalte jeg den nye psykologen hva som hadde foregått. Det førte til at jeg våren 1993 skrev en offisiell klage.
Klagen ble sendt til psykologenes fagetiske råd. Etter ett års saksbehandling rettet de skarp kritikk mot psykologens behandling av Mette og sendte saken videre til Statens helsetilsyn. Da Helsetilsynet fikk saken, meldte de straks fra til Riksadvokaten om at det forelå «mulige straffbare forhold». I møte med politiet fikk Mette problemer med å dokumentere hva som faktisk hadde skjedd.
- I terapitimen er det bare deg og terapeuten til stede i et lukket rom. Hva som har foregått der inne, blir ord mot ord. Og hvem ville dutrodd mest på? En høyt utdannet psykolog eller en «sprø» pasient? spør Mette.
Politiet henla saken «etter bevisets stilling». Samtidig gikk saksbehandlingen i Statens helsetilsyn sin langsomme gang. I juni 1998 rettet Helsetilsynet flengende kritikk mot Skogsstien både for behandlingen Mette hadde fått, adopsjonsseremonien, manglende journalføring og kroppsfikseringen i terapien. Konklusjonen var klar: Statens helsetilsyn fratok Mettes terapeut retten til å praktisere som psykolog i ett år. I tillegg gikk Mette som den første i Norge til sivilt søksmål mot sin tidligere terapeut.
- Det hadde gått seks år fra jeg sendte inn den første klagen på ham. Jeg var fysisk syk, utslitt og lei av å kjempe.
Kvelden før rettssaken skulle starte godtok Mette et forlik. Psykologen måtte betale henne til sammen 425 000 kroner. Et femten år langt mareritt hadde fått sin slutt, men for Mette var det langt fra over. Smertene bærer hun med seg ennå.

- JEG TROR DESSVERRE ikke andre straffesaker har en så stor forebyggende effekt. For alle overgriperne har som sagt sin egen forklaring på hvorfor akkurat dette tilfellet var så spesielt, sier Randi Rosenqvist. Hun er opptatt av forebygging.
- Vi må snakke om temaene, sier Rosenqvist. Som overlege har hun selv vært med på å håndtere beskyldninger om seksuell atferd fra nattevakter på sengeposter. Når historien kommer fra et lukket rom, er det ofte umulig å vite hva som har skjedd. Likevel flytter Rosenqvist personale som får beskyldninger mot seg.
- De opplever det selvfølgelig som svært urimelig og en veldig stor belastning. Men vi må vise overfor pasientene at vi tar dette på alvor, sier Rosenqvist.
- Frykten for ikke å bli trodd hindrer mange i å komme med sine historier. Det er lettvint for en terapeut å avfeie anklager med at dette er et hysterisk menneske som fabrikkerer situasjonen. Mange saker blir nettopp et spørsmål om troverdighet, menvi må samtidig ta høyde for falske anmeldelser, sier den tidligere overlegen.
- En mistanke om å stå bak enhver form for overgrep er helt ødeleggende for en behandlers karriere.
Kjersti Arefjord underviser studentene på psykologistudiet om etiske temaer.
- I rettssystemet er det loven som rår, men vår egen etikk må være strengere enn jussens.
I fagetisk råd, hvor vi behandler klager mot psykologer blir det noen ganger påstand mot påstand. Men vi kan ikke drive etterforskning, bare høre på det partene har å si. I noen tilfeller kan vi ikke konkludere med om det foreligger brudd på de etiske prinsippene, sier Arefjord.
- At terapirommet er lukket, pålegger terapauten et stort ansvar.
Lederen i Norsk psykiatrisk forening, Bjarte Stubhaug, forteller at foreningen ser alvorlig på risikoen for pasientovergrep. Han har selv engasjert seg sterkt i problematikken.
- Som leder av foreningen har jeg hatt innlegg om dette temaet på årsmøtet vårt og skrevet flere innlegg i medlemsbladet vårt. Budskapet er helt klart, enhver seksuell kontakt mellom pasient og terapeut er uakseptabelt, og det er terapeutens fulle ansvar at noe slikt ikke foregår, sier Stubhaug.
Også lederen i Norsk Psykologforening, An-Magritt Aanonsen, understreker at foreningen tar sterkt avstand fra erotisk kontakt mellom behandler og pasient.
- I spesialistutdanningen, som alle psykologer må igjennom, inngår seksuelle overgrep som et tema i fagetikken. Vi kan jo ikke gripe inn direkte, så vi mener dette temaet i stor grad dreier seg om å utvikle seg selv som psykolog, sier Aanonsen.
- I USA plikter alle psykologer å gi pasienten et hefte om hvor vedkommende kan henvende seg hvis hun lurer på om behandlingen er korrekt. Hvorfor har vi ikke dette tilbudet i Norge?
- Vi har tenkt på at vi burde lage noe sånt, men vi har ikke fått gjort noe med det, sier Aanonsen. Psykologforeningen har ingen oversikt over hvor mange psykologer som er blitt dømt for eller har mistet autorisasjonen på grunn av overgrep mot pasienten. De har heller ingen planer om å sette i gang noen ny undersøkelse for å kartlegge problemet.

«BILDET AV MEG vil dekke over og skyve andre bilder helt i bakgrunnen. Kjenn at bildet av meg er helt tydelig. Helt tydelig. Slik er det, hele tiden, i mange, mange, mange, mange, mange år. Alltid.»
En del av pengene Mette fikk i erstatning, har hun brukt til å starte en stiftelse som skal hjelpe andre pasienter som havner i samme situasjon som henne. Hun mener behovet for slik hjelp er udekket.
- En ting er skammen - du føler deg så ufattelig dum fordi du ikke skjønte at noe var galt. I tillegg mister du jo den personen du har gått til flere ganger i uka i mange år. Følelsen av å bli latterliggjort av en person du en gang har stolt på, er til tider uutholdelig. For meg føltes dette som om en vegg datt ut, og ingen sto bak og tok imot meg.
Og mens terapeuter som klages inn til fagetisk råd, får støtte til advokat av Psykologforeningen, står pasientene på bar bakke.
- Stiftelse 99 skal derfor dele ut penger til pasienter som er blitt misbrukt av terapeuten sin. Første utdeling skjer nå i januar, sier Mette.
I dag arbeider som nevnt Mette som psykolog og skriver ei fagbok om grenseoverskridelser i terapi. Hun har høyt blodtrykk, svekket konsentrasjonsevne og forteller at hun ikke har sovet ei hel natt på over ti år. Psykologen hennes fikk autorisasjonen sin tilbake etter ett år. Han praktiserer fortsatt som psykolog. Ukas rettsak vil i løpet av kort tid fortelle oss om nok en betrodd terapeut har misbrukt pasientens tillit.

-//-

An article from a Norwegian newspaper about abuse committed by therapists, both towards female and male clients... I will try to make a summary later in English, because I think this text is worth it. But I won't do it before tomorrow afternoon I think, because of work-things...