Inlägg
"Magne Raundalen er barnepsykolog. Reidar Hjermann er psykolog og barneombud. Forfatterne advarer mot å latterliggjøre kampanjen mot vold overfor barn.
Hovedgevinsten fra en lov med absolutt null-toleranse mot å slå barn er livsviktig. For noen barn livsviktig i ordets egentlige forstand. De slipper å dø. De blir ikke slått i hjel.Da den svenske loven mot å slå barn kom på 70-tallet, «lagen mot aga,» kunne man raskt dokumentere en nedgang i spontan barnemishandling.
Loven hadde sendt et nasjonalt signal om at det å slå barn var så vel barnepsykologisk som moralsk forkastelig.
Det hadde resultert i at bremsene mot å slå, brekke og riste i affekt hos noen, kom på før man hadde kommet så langt. Dermed var faren over for det utsatte barnet.
Den reelle faren for en dramatisk utgang ligger i det faktum at personen som slår i affekt befinner seg i høyrisiko for å bli sintere når han eller hun slår.
For å si det enkelt og billedlig: i stedet for å finne bremsene og stoppe, øker slåingen i styrke fordi de fortsetter å trå på gassen, det vil si frigjøre sinne.
Det er disse fakta som er kjernen i kampen mot alle former for fysisk avstraffelse av barn.
Latterliggjøring
Carl I. Hagen og Knut Haavik kan sitte på sin høye hest og blåse av smekk på fingrene, ørefiker og klaps på baken, og de kan samtidig bidra til å latterliggjøre kampen mot hardheten i barneoppdragelsen.
Det hjelper ikke å sitte høyt til hest dersom de er skadelige for barn.
Om de gikk ned til barnehverdagen og forhistorien sammen med oss som lever med barn, kunne vi fortelle dem at FNs generalsekretær Kofi Annan utnevnte Paulo Sergio Pinheiro, brasiliansk professor, til å lede et globalt studium av vold mot barn.
Han leverte sin rapport til FN i november 2006, og han var på flere Norgesbesøk for å få støtte i kampen for å redusere den hemningsløse volden som blir utøvet mot barn globalt.
Professor Pinheiro kom til Norge for å samtale med sentrale faginstanser både i departementer, forskningsmiljøer og behandlingstiltak.
Ett av hans hovedpunkter var kampen for et globalt forbud mot å slå barn i oppdragelses-øymed. Bakgrunnen for det var den samme som nevnt ovenfor:
For å redde liv og hindre alvorlige skader. Dernest skulle konklusjonene i FN-rapporten sende kraftfulle signaler som kunne gi en bremseeffekt i hele kulturen, en effekt som kunne virke avgjørende i farlige situasjoner.
Ulykkesdag
Vi kunne også fortelle Hagen og Haavik at barndommens historie også er bestialitetens historie, og at utenkelige overgrep tilhører vår nære fortid. Vi har riktignok stilt klokken tilbake nå, men kun én time. Ikke hundre år.
Derfor er det en ulykkesdag for barn når avisoppslag med sentrale personer til de grader setter oss tilbake i kampen for å forebygge grusomheter mot barn.
Det hjelper ikke at det de sier, oppfattes som bakstreversk, uinformert og dumt av fagfolk, når de nærmest river over bremseledningen og gir klar - ferdig - gå for å slå.
Debatten om å slå barn trenger vi ikke i Norge i dag.
Dumhet
Den debatten kan bare resultere i to ting: At vi dummer oss ut, særlig hvis dumheten tyter utover landegrensene.
Og at vi som nasjon blir barnefarlig i stedet for barnefaglig.
Selv om frontfigurene som bagatelliserer og endog misjonerer for det å slå barn påstår at de selv ikke har tatt skade - strengt tatt burde de vel ikke evaluere dette selv - har vi sterk dokumentasjon på at fysisk refselse kan påføre livslang reduksjon i livskvalitet og helseskader for øvrig hos et betydelig antall individer.
Og da har man holdt den alvorlige barnemishandlingen utenfor databehandlingen.
Det nye som er kommet til det siste ti-året er økt innsikt i hvor formbar barnets hjerne er under oppkoblingen gjennom hele barndommen.
Blant annet er det vist at det å leve i frykt kan skade hukommelsesfunksjonen på livstid.
Voksenrolle
Når de høye herrer nevner ørefiker med pytt-pytt i stemmen skulle man tro de var uvitende om hvor mange som ble døve på ett øre i ørefikenes gullalder. Les Vilhelm Moberg!
Meningen med å bli voksen er at vi skal beskytte barn. De som slår barn abdiserer fra voksenrollen. De har tapt hørselen og store deler av sin posisjon som beskytter og læremester.
Det hjelper ikke at de selv opplever det omvendt fordi de har fått et mer lydig barn. Det barnet må betale en meget høy pris for å leve med en forkvaklet voksenrolle.
Den nye barne- og likestillingsministeren Manuela Ramin Osmundsen setter alt i det rette perspektiv, når hun påpeker hvor sårende og krenkende en voksen ville oppleve slag og ørefik.
Hun avslutter med at hun ikke kan forstå at det skulle være annerledes for et barn. Sånn skal en voksen snakke."
Tillägg 11 november: Vad gör du när dagis är för strängt?
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar