Paulo Freire och de förtrycktas pedagogik...

Fick detta tips och påminnelse om pedagogen Paulo Freire av en vän. Vari bottnar maktbehov undrar jag dock.

Vill vi utbilda lydiga, effektiva medborgare – eller kritiska medmänniskor? Människor som ifrågasätter och vågar ifrågasätta? Som vågar ställa frågor? Som tänker själva? Som i verklig mening är skapande och kreativa? (eller är kreativitet, verklig sådan, farlig för makten i själva verket?).

Eller som det står i denna artikel (jag bloggar i Windows Explorer här och denna verkar krångla så här är länken i annan form också: http://tonelb.stud.hive.no/pedagogikk/nasjonalepr%C3%B8ver.htm):

"Ønsker vi å utdanne lydige, effektive borgere – eller kritiske
medmennesker? Er 'det integrerte menneske' det samme som 'det ensrettede
menneske'? Ønsker vi en 'kjøttkvernpedagogikk' a la Pink Floyd, 'The
Wall'?"

Mer om Freire och det han stod för (mina kursiveringar):

"De undertryktes pedagogikk: bevisstgjøring, meningsfylte temaer og praksis
All undertrykking er illusjonsmakeri. Undertrykkeren formidler en falsk
kunnskap om verden, som forteller de undertrykte at forholdene de lever under er naturgitte og uforanderlige. Dette er den antropologiske motsetningen mellom undertrykker og undertrykt. Slike maktmyter forteller at undertrykkelsen er rettferdig, og at de elendige kan takke seg selv for den situasjonen de er i. De undertrykte er fratatt sine egne stemmer, de lever under 'taushetens kultur' - og Freires mål var å gi de undertrykte sin stemme tilbake.

Maktmytene videreføres gjennom en undervisning der den ene parten former og definerer kunnskapen, og den andre parten passivt tar imot. Dette kaller Freire for 'bank-undervisning'. I 'bank-undervisningen' er læreren det eneste subjektet –
hun fører monolog, og fyller elevene med sine fortellinger. Læreren setter
kunnskapen sin inn i banken, dvs. hun fyller eleven med sin egen kunnskap, uten
å ta hensyn til elevens livsverden. Den læreren som klarer å fylle eleven til
randen med kunnskap, er den beste læreren, og den eleven som lar seg fylle uten å stille spørsmål, er den beste eleven. Eleven blir et objekt, og ved å lagre og reprodusere den tildelte kunnskap, lar hun maktsamfunnet hente denne ut igjen 'med renter' når hun vokser opp til et funksjonelt, ureflektert og lydig redskap for det bestående.

Den som har makt til å bestemme hvilke utsnitt av virkeligheten som er verdt å formidle – dvs. pensum - , og har kontroll over hele læringsprosessen, har makt til å forme verden. Og målet med undervisningen blir da at eleven skal tilpasse seg verden – ikke omforme den. Freire skriver:

'Undertrykkelse – overveldende herredømme – er nekrofil. Den næres
av kjærlighet til døden, ikke til livet. Bank-oppfatningen av undervisning som tjener undertrykkernes interesser er også nekrofil. Den er basert på et mekanisk, statisk, naturalistisk oppsplittende syn på bevisstheten, og gjør elevene til mottakende objekter. Den forsøker å beherske tenkning og handling, får mennesker til å tilpasse seg sin tilværelse og hindrer deres skaperkraft.' (De undertryktes pedagogikk, kap. II)"